Vi er ikke så reint lite stolte av å presentere vår siste signering, Føkkefjord. Vi slo av en prat om den dagsferske singelen Du må leva normalt, om Flekkefjord, musikk, politikk og litt om det kommende albumet.
Hvem er dere og hva vil dere egentlig?
– Vi er Erik og Maria fra Flekkefjord, venner siden barnehagen og bandkamerater i ti år eller noe slikt. Vi vil spille musikk og gjøre vårt for å få en bedre verden.
Det har gått fire år siden forrige album. Hva har dere drevet med i denne perioden?
– Ja, det varte og rakk denne gangen! Utad har det kanskje sett ut som vi ikke har gjort noen ting siden 2021. Det året kan oppsummeres slik: andreplata vår Småbyen lokke kom ut, fikk bra anmeldelser, og så spilte vi slippkonserter i Bergen, Oslo, Flekkefjord og Kristiansand, så ble det stille. Alt dette var jo midt i pandemien, så det ble av åpenbare grunner ikke så mye livespilling som vi ønsket. Førsteplata, Føkkefjord, kom ut i 2018 og da spilte vi sånn cirka et par konserter i måneden i to år, så det var en stor kontrast for oss.
– I årene etter Småbyen lokke holdt vi mye på med hvert vårt, og selv om vi ikke spilte med Føkkefjord annet enn på noen vennefester, gjorde vi masse musikkrelaterte ting. Ga ut plater med egen og andres musikk, lagde fanziner, arrangerte konserter, festivaler og aksjoner. Mye hver for oss, men av og til sammen.
– Vi lever travle liv, men vi har hele veien visst at det blir en plate nummer tre (.. og fire og fem og seks og sju). Det har egentlig bare tatt lang tid fordi vi har hatt mindre tid til å møtes. Låtene har kommet til oss underveis i løpet av disse fire årene. Vi har sendt hverandre meldinger med tekstlinjer og opptak i rykk og napp, og så når vi først møttes, skrev vi ferdig låtene lynraskt. I 2023 gjorde vi et skikkelig skippertak, og lagde ferdig omtrent hele plata i løpet av to skriveturer: først i en gammel stall på Gyland, nærmere bestemt Haugland gård, en drøy mil inn i landet fra Flekkefjord, og så i Utsyn-gapahuken på øyperla Hidra et kvarters kjøring og en ferjetur utenfor byen. Det var bevisste geografiske valg, for å få litt inspirasjon fra hjemkommunens ytterpunkter.
Singelen «Du må leva normalt» skiller seg bittelitt musikalsk fra deres tidligere utgivelser. Kan dere si noe om det?
– Der vi tidligere har operert med knallharde (og egendefinerte) begrensninger på innspillingsprosessen, hvor både gitar og vokal skal tas opp live, har vi denne gangen utvidet paletten ørlite grann. Gitar og vokal er fortsatt tatt opp live og på samme tid, men Maria har lagt på noe kor og bass i etterkant og Erik har spilt elgitar i tillegg til kassegitar. Også er det jo en stor forskjell at denne gangen har vi også andre musikere med. Christian Winther har lagt på en skækk gitar, som spesielt på refrengene løfter lydbildet mye. Han har en helt annen spillestil enn oss, så det har vært gøy å få inn. Anja Lauvdal er også med på låta, med en subtil bass-synth som ankerfester det hele.
Hva handler låta om?
– Tittelen hentet fra et sitat på den lokalpolitiske diskusjonsgruppa «Aksjonsgruppe Flekkefjord» på Facebook. I innlegget sitatet er hentet fra, la den lokale fastlegen ut om hvordan han utallige ganger har gitt råd til folk som sliter psykisk om at nå er det på tide å leve «normalt» – det vil si få seg barn og bil, kjøpe tomt og bygge hus. Vi ønsker å utforske hva denne «normaliteten» egentlig betyr, og beskrive forventningene samfunnet stiller til hvordan man skal leve. Selv er vi jo normbrytere, både med tanke på hvordan vi har valgt å leve, brødfø og uttrykke oss, men også med tanke på at vokalist Maria er skeiv, og dermed ikke kan velge bort å være en normbryter.
Hvor viktig er tekst for dere? Kan dere si litt om hva som rører seg i Føkkefjords tekstunivers?
– Det er ingenting som føles så bra som når tekst og musikk sammen sitter som et skudd og formidler noe viktig og sant om verden. Tekst er åpenbart en veldig stor del av uttrykket vårt. Det er litt morsomt at det ikke var slik helt fra starten. Føkkefjord begynte som en i all hovedsak instrumental duo, Maria på trommer og Erik på elgitar, og det var slik vi øvde i et snaut år. Vi ville lage støyrock. Men vi fant etter hvert ut at vi måtte skru ned volumknappen (om ikke intensiteten) for å få fram alt det vi hadde på hjertet. Og det var mye. Lokalpolitikk, global politikk, betraktninger om å vokse opp og finne sin plass, og bare artige anekdoter fra dager man ikke har levd normalt.
– Byen vår er både et viktig sted for oss geografisk, men også miljøene vi har vært og fortsatt er en del av rundt Flekkefjord Rockeklubb og Fjellparkfestivalen. Nå har vi jo begge bikka tredve og greier, så da kan vi kanskje si at det å drive med alternativ kultur i Flekkefjord er et aldri så lite livsverk? Så langt, i alle fall, hehe. Vi har med oss denne subkulturelle arven i alt vi gjør.
– Selv om vi for tiden bor andre steder, elsker vi hjembyen vår, men i likhet med mange andre småsteder, kan miljøet der være ganske sneversynt til tider. Det prøver vi å belyse, og det er noe av grunnen til at vi skriver om de store tingene vi er opptatt av, som maktfordeling og solidaritet. Samtidig lever vi i en tid hvor stadig flere samfunnsstrukturer blir sentralisert, og incentivene for å flytte til storbyer blir stadig flere. Distriktet kjemper en kamp i motbakke. Denne kampen er tung og frustrerende å stå i, noe flekkefjæringer fortsatt erfarer i blant annet sykehusstriden. Vi forsøker, så godt vi kan, å gi en stemme til denne frustrasjonen som vi også selv kjenner på kroppen.
Har dere lyst til å nevne noen musikalske og noen politiske inspirasjonskilder?
– Oppblusset i hardcore punk-scenen i Norge de siste par årene har vært veldig inspirerende, både musikalsk og politisk. Intens musikk som i kraft av å arrangeres på dugnad i uavhengige hus og bokollektiv som Blitz og Barrikaden, representerer et brudd med og en motvekt til både det kommersielle eiendomsmarkedet og den etablerte musikkbransjen. Det banker hjertet vårt hardt for.
– Annen musikk som er inspirerende er jo i samme gata, progressiv visemusikk, punken så klart, Maria ble veldig inspirert av veganerpunk for eksempel, i sine ungdomsår i Flekkefjord. For å være konkrete kanskje, her er noen: Billy Bragg, Matriarkatet, Beat Happening, Flux of Pink Indians, Happy Dagger, Tønes. Politisk så er vi inspirert av grasrotinitiativer og folkelige bevegelser. Zapatistene i Mexico, MST i Brasil, den kurdiske frigjøringskampen, Rosa Luxemburg, Emma Goldman, Audre Lorde, James Baldwin. Og i grunn mest vanlige folk som hver dag prøver å gjøre verden bedre.
Vi har inntrykk av at Fjellparkfestivalen i Flekkefjord er og har vært viktig for dere. Hvorfor det?
– Fjellparkfestivalen er et fyrtårn for alternativ kultur i Flekkefjord, drevet av ungdom på dugnad gjennom generasjoner. Vi var en del av ungdomsgenerasjonen som drev festivalen gjennom størsteparten av 2010-tallet. Som «fjellparker» gjør man alt – booker, markedsfører, lager plakater, dekorerer, rigger opp anlegget og kjefter på forfylla voksne flekkefjæringer som prøver å snike seg inn. Det har formet oss begge. Først og fremst lærer man i Fjellparkgjengen at det er utrolig hva man får til hvis ungdommer møtes og jobber sammen mot et felles mål.
– Et høydepunkt for oss personlig var å lande London-duoen Nova Twins til festivalen. Maria booket dem vinteren 2019 og Erik dro og intervjuet dem i London for magasinet Fett like etterpå. Da de spilte som nest siste band ut på Fjellparken 2019, gikk publikum av skaftet. To svarte bad ass kvinner fra London, kjørt til Flekkefjord fra Sola flyplass av Marias norskamerikanske stefar Gordon som kjøpte is til dem, før de slapp løs høyoktan-rock som gikk rett hjem hos flekkefjæringene i moshpitten. Et kulturmøte som ikke er hverdagskost akkurat, og sinnssykt inspirerende å ha vært med på å skape. Kort tid etterpå spilte Iggy Pop en Nova Twins-låt på radioprogrammet sitt og de dro på verdensturné med blant annet Prophets of Rage. Det skulle vare helt til 2024 før Tons of Rock somlet seg til å booke dem!
– Vi fikk også booket svenske Matriarkatet, en stor personlig favoritt og Føkkefjord-inspirasjon, til det som viste seg å være deres nest siste konsert noensinne – den siste var i hjembyen Stockholm. Etter konserten på kvelden så hoppet vi uti elva i Flekkefjord med dem og badet og hoiet i sommernatta. Slike minner har man med seg for alltid.
– Jeg (Erik) hadde ikke vært den jeg er i dag uten Fjellparkfestivalen. Jeg så Silver med moieren Ivar Nikolaisen (nå Kvelertak) på vokal i 2004, da jeg var ni år. To år senere spilte hardcorebandet Sons of Saturn fra Frankrike. Disse opplevelsene brant seg fast, både det intense og harde soniske uttrykket, men også det at disse folkene var nettopp de de var. Jeg hadde ikke helt språket for å artikulere det da, men det var noe med at det plutselig virket så enkelt og tilgjengelig å holde på med musikk. At band var noe man bare kunne starte sammen med vennene sine, enten man satt i Lyon eller på Moi, og så plutselig kunne man stå på en scene.
Hva blir nytt/annerledes på det kommende albumet?
– Vi synes jo, tro mot klisjeen, at vi har skrevet bedre låter enn noen gang! Haha. Når det er sagt er grunnoppskriften ganske lik, med kassegitaren og vokalen lengst fram i miksen. Det er også slik alle låtene har blitt til. Da vi satte i gang med låtskriving med det som skulle bli Leva normalt, hadde vi en idé om å ha med noen musikalske nikk til Bibelbeltet. Vi ville ha inn elementer fra gospelmusikk og lovsang – musikk med en iboende søken etter en dypere mening og en større sannhet ved livet, som henger tett sammen med temaene på Leva normalt. Samtidig kommer musikken fra miljøer som ofte er dypt konservative og homofobiske. Målet ved å bruke elementer fra denne musikken på albumet var å få fram at vi, som sørlendinger, også har eierskap til tradisjonell sørlandsk kultur og er berettiget til å ta del i den, selv om vi på mange måter bryter med det som er «normalt» i Flekkefjord.
– Anja Lauvdal bidrar på størsteparten av plata med alt du kan tenke deg av tangentinstrumenter. Vrengt synth, piano, wurlitzer, salmesykkel. Anja var en inspirasjon for oss begge siden lenge før vi startet Føkkefjord – en eldre flekkefjæring som spilte i band og som var musikalsk eventyrlysten. Hun var en av de første som hørte Føkkefjord-demoene for snart ti år siden og ble med en gang gira på å være med å produsere, så det føles som om ringen sluttes når vi nå har lagd plate sammen.
– Samtidig har Christian Winthers gitar preget flere av låtene. Når han spiller, føles det som fingrene vandrer over gitarhalsen og kommer ut med underlige, men fengende melodiske vevverk. «Intuitiv gitar», kaller han det, og det høres ganske intuitivt ut! Det har i alle fall gitt gitaren på plata en ny dimensjon, synes vi, som kontrast til Eriks mer hakkete og intense uttrykk.
Men er det pønk? Visepønk? Bygdepønk? Hvordan vil dere selv beskrive musikken deres?
– Vi vil si at vi spiller punk, uten at det er så viktig med hvilket adjektiv eller undersjanger man hekter på. Vi lager umiddelbare låter som vil si noe. Det er punk nok for oss. Punk-paraplyen rommer alt fra intense og støyende greier – som to plateaktuelle favoritter Atomic Prey og S.H.I.T. – til mer musikalsk rolige, men tekstlig like direkte yndlinger som Young Marble Giants og Barbara Dane (hvil i fred!). Vi er veldig inspirert av musikk som benytter seg av få virkemidler, men som rommer mye følelser og stemning, og som knytter seg til en politisk kultur og en kultur for å GJØRE. DIY!
En gang, i et intervju med Disharmoni, ble dere spurt om hva dere tenker om det gamle raddis-plateselskapet MAI, og da svarte dere: «Herlige greier, men man kan jo merke seg at vi er på Rural Rebel Rock og ikke Plateselskapet No. 13!». Men nå kommer dere altså luntende likevel?
– Ja, den kommentaren ble jo ekstra morsom nå! Vet ikke helt hva vi tenkte med det, vi har jo alltid vært fan av Plateselskapet No. 13. Var kanskje for å plassere oss litt mer som punk enn viser, hehe. Samtidig avsluttet vi det svaret med å si «Men igjen, Kjøtt var jo på MAI», så det vitner jo om en viss undring og åpning. No. 13 har jo forvaltet den politiske visesang-arven fra 70-tallet på forbilledlig vis samtidig som dere har vært med å promotere artister som tar denne arven inn i en moderne og unostalgisk kontekst.
– Vi passer jo åpenbart side om side med Sliteneliten, som Maria også spiller i – og Ohnesorg, som vi har kjent i mange år, spilt med, og som Maria faktisk intervjuet til musikkmagasinet Bransjevelter som Erik ga ut i 2016. 20. desember gjentar vi gleden, og spiller med Ohnesorg på deres tradisjonsrike julekonsert. Båndene er med andre ord sterke! Vi er veldig glade for å gi ut på Plateselskapet No. 13 nå, og ser frem til å være med å utvide sjangerbredden i stallen!
Sjekk ut singelen Du må leva normalt:
Spill på Spotify // Spill på Tidal // Spill på Apple Music